En av de fire store

Sort, brunt, rødt og grønt

Lanzarote er den østligste og nordligste av de fire store Kanariøyene og er vel Kanariøyenes mest stilfulle øy, da den er sjarmerende, vakker og fascinerende! 

Lanzarote er ca. 846 km2 stor og har ca 142 000 innbyggere og øyas hovedstad er Arrecife.

Fra nord til syd er øya ca 6 mil lang og fra vest til øst ca 2 mil bred.

Fargene på øya skifter mellom sort, brunt, rødt og grønt.

Det er ca 190 år siden det siste store vulkanutbruddet fant sted på øya i 1824, og det finnes betydelige spor både etter dette og fra det store utbruddet mellom 1730-1736. Blant annet i form av vulkanklipper i alle fasonger og størrelser.

Kanskje derfor man kan si at Lanzarote er øya med den brutale yten?

Turismen startet for alvor rundt 1960 tallet med bygging av hoteller og en ny flyplass. Flyplassen ble åpnet for internasjonal og innenlands trafikk den 3 mars 1970.

Som neste trinn i utviklingen, begynte man å forbedre og restaurere øyas severdigheter. 

Blant annet ble Nasjonalparken Timanfaya forsynet med veisystem for busser og i Cuevas de los Verdes forbedret man stiene nede i grottene.

Fra å ha vært en relativ øde øy, har Lanzarote utviklet seg, men likevel er man veldig opptatt av å bevare Lanzarotes utseende og opphav så godt det lar seg gjøre ut fra nåtidens utvikling og behov.

Lavt eller helt fravær av grunnvann på øya

Lanzarote, den østligste øya av Kanariøyene, er på grunn av sitt karakteristiske men naturgitte forhold, omgitt av tørke.

Noe som har forårsaket at innbyggere ikke har hatt en eneste dråpe å miste.

De har derfor gjennom generasjoner utviklet systemer for å samle inn, lagre og bevare regn vann og høy luftfuktighet som kommer over øya med passat vindene fra havet.

Det er funnet flere referanser til tørke på Lanzarote.

Ca 1770, skrev en ingeniør fra militæret på den tid, at etter vurdering, da det er verdt å merke seg at "det er lite vann på øya" så bør vi, "tvinge" innbyggere til å gjøre flere brønner og dammer for å samle regnet som faller fra himmelen.

En annen beskrev situasjonen slik etter ekstrem tørke i 1860. Mangel på vann gjør Lanzarote øde og ofte tørt, noe som ødelegger de vakreste avlinger. Ofte med resultat at mange innbyggerne er tvunget til å forlate øya. Regnet kommer sjeldent og er avvikende, og er selv bare opplevd under månedene oktober og november. Jeg kan vel si at disse månedene også er de ferskeste, for resten av året er temperaturen varm.

På grunn av svært lavt nedbørs nivå er det derfor lavt eller helt fravær av grunnvann i undergrunnen.

I 1865 redegjorde man for eventuelle vannkilder på øya. Det heter vist at det var eller fantes fjorten kilder, hvor de fleste var registrert til eller bare var til privat bruk og bare noen var registrert til flerbruk.

Disse kilder lå nede i Haria dalen, ved Famara og oppe ved Femes. Men grunnet høyt saltinnhold kunne de bare brukes i ekstreme tilfeller av tørke.

For å dra nytte av mangelen av vannkilder på øya Lanzarote ble det laget sjakter/vannkanaler og brønner rundt omkring på øya men hovedsakelig i dalen og områdene omkring Haria, som er et av de "våteste" steder på øya. Fjellene og dalsøkkene i området fanget opp passat vindene med fuktig kondenserende luft fra havene og det vann det bærer og ikke minst regnet under regnværsdager. 

Til tross for denne konstante mangel på vann på Lanzarote, har bønder og lokalbefolkningen tilpasset sitt og øyas miljø.

Det fantes ulike metoder å få vann på før.

Vannet kom utelukkende fra regn som ble samlet inn og håndtert med stor forsiktighet. Bl.a. med å samle regnvann som ble lagret i store dammer eller reservoarer som ofte var begravet i bakken.

I hvert hus på landsbygda som i byene, hadde man tilgjengelige "brønner / tanker" der vannet ble lagret ettersom det rant ned fra takene og hvitkalkede overflater.

På høsten, når regnet var forventet, ble disse hvitkalkede flatene rengjort for å unngå en eventuell mulig forurensing av vannet.

Det ble også bygget egnede basseng, hvor de samlet opp vannet som rant langs bakken og i "bekker/floder", som kunne brukes til bl.a. jordbruk.

Det sies å ha vært ca 6000 av disse på øya engang.

I år med lite nedbør, ble vann transportert i ballasttanker på skip fra Gran Canaria og Tenerife som koblet Lanzarote med den resterende øygruppen. De brukte da oftest kameler som var lastet med tønner eller vogner trukket av esler, som vandret over lange avstander mellom "byene", for å få frem vannet.

Det ble bl.a. også hentet vannmøller fra USA. Men vannet som ble pumpet opp hadde et høyt saltinnhold.

Nedbøren, ligger på mellom 100 og 300 mm i året, hvor gjennomsnittet sies å ligge på 140 mm, og det er sesongbasert. Ut fra dette tas det derfor i betraktning at klimaet på Lanzarote kommer inn under ørken.

Lanzarotes klima er varmt takket være sin beliggenhet og nærhet til det afrikanske kontinentet og temperaturen varierer lite fra 20 º..

Klimaet mellom de nordlige skråningene, er ofte kjølig og fuktig og i de sørlige skråningene, varmt og tørt, for deres beliggenhet i le.

Men våren 1965 ble en historisk dag i livet på Lanzarote, hvor man da fikk avsaltingsanlegget og hvor sjøvann ble omgjort til "drikkevann" og hvor man bare kunne åpne en kran og få "drikkevann".

For ca 15-20 millioner år siden

Lanzarote ble dannet for ca 15-20 millioner år siden fra en langvarig serie med vulkanutbrudd som bygget opp øya.

Dette ble etterfulgt av en kraftig erosjon og øya er i stor grad lavtliggende.

Hva som er igjen av de opprinnelige elementene er Famara massivet nord på øya, hvor man også finner øyas høyeste "fjell" topp Peñas de Chache, ca 670 meter over havet.

I sør ligger "fjell" toppene Ajache Grande, ca 560 og Atalaya de Femes ca 608 meter over havet.
Fra Famarastranden med utsikt mot Famaramassivet

Utbruddene startet 1. september 1730

Lorenzo Curbelo, en prest fra Yaiza, noterte nøye i sin dagbok: utbrudd, gassutslipp, lavastrømmer, flammer og eksplosjoner. Han skriver om en mørk himmel og brente avlinger.

Utbruddene startet 1 september 1730 og Curbelo skriver:

"Jorden åpnet seg plutselig i nærheten av Timanfaya. Ett enormt fjell steg opp fra jorden og flammene sprutet.

Et par dager senere dannet et nytt krater seg og en enorm lavastrøm strømmet ned Timanfaya, Los Roques og deler av Mancha Blanca. Lavaen spredte seg over det nordlige området først med vannets hastighet, men snart reduserte farten og fløt til slutt tykk som honning.

7 september steg en stor klippesteinsblokk opp fra bakken under et enormt tordenskrall og lavaen endret retning.

28 oktober døde all buskap, kvalt av de giftige gasser som ble kondensert og falt som regn.

16 desember ødela lavaen Ugadalen.

17 januar 1731, nye utbrudd verre enn noen gang før. Hvitglødende lava og tykk røyk veltet ut av vulkan åpningene.

Skyer av røyk gjennomboret av et blendende blått og rødt lys. Samtidig ble det hørt en voldsomme romling. Denne tilnærmingen var nytt og skremmende for beboerne.

Ved utgangen av juni ble alle strendene vestkysten dekket av død fisk.
 

Utbruddene i Timanfaya 1730 - 1736

200-300 vulkanske kjegler, robuste lava felt, steiner, vulkanske bomber, som består av store lava fragmenter, grus og aske dekker øyas overflate til om lag tre fjerdedeler.

Timanfaya er et månelandskap med store farge varianter: svart, grafitt grå, oker, svovel gul, mursteins rød, grønn, grå og fiolett.

Ett hardt lavahav - vulkanske kjegler, vulkanske tunneler, kratre, stein, grus og aske spredt rundt på ca 52 kvadrat kilometer nasjonalpark.

En
fjerdedel av øya er forvandlet av de vulkanske utbrudd1700 -og 1800 -tallet.
 

Utbruddene i Timanfaya 1730 - 1736 begravde elleve landsbyer og fruktbare landbruksområder i aske og lava.


I tillegg utvidet øyas overflate seg når lavaen stivnet i sitt møte med havet.


Denne natur er ut fra et geologisk perspektiv , en baby.

Den oppsto fra det store , langvarige vulkanutbrudd og mindre vulkanske utbrudd. Totalt berørte disse utbruddene ca 200 kvadrat kilometer - om lag en fjerdedel - av øyas overflate.

Timanfaya ble et fornyet landskap med surrealistiske strukturer og farger med høystetisk verdi, men er også tiltrukket av et geologisk og vitenskapelig perspektiv på grunn av sin
uberørte natur eller landskap.

Naturen eller landskapet er jomfruelig på grunn av en langsom naturlig evolusjon og lite menneskelig påvirkning.

Fra nasjonalparken Timanfaya

Ermita de Los Dolores

25 desember 1731 rammes Lanzarote av de tøffeste jordskjelvene langt.

Mirakuløst nok, ingen døde under utbruddene. Noen innbyggere flyktet, men da utbruddet var over, vendte mange tilbake. Livet ble gjenopptatt og gikk videre.

I landsbyen Mancha Blanca ligger kirken, Ermita de Los Dolores. Dolores er øyas helgen, foruten å bli sett på som en skytshelgen mot vulkanutbrudd.

Historien forteller at ved de vulkanske utbruddene 1730 -tallet, spurte innbyggerne Dolores om hun kunne stanse den buldrende og fremadflytende lava.

Der den glødende magma stanset reiste beboerne et kors som et symbol hva de anså å være en inngripen fra en høyere makt. I tillegg oppførte de kirken Ermita de Los Dolores. Den 15 september hvert år, deltar tusenvis av mennesker i en pilsgrimfeiring til hennes ære.

Hun er også en av øyas identitetsymboler. Mancha Blanca, ligger nær Timanfaya Nasjonal Park og den lille byen Tinajo.
Fra kirken Ermita de Los Dolores ved Mancha Blanca

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

I dag | 09:47
Til minne har mottatt 1
10.05 | 15:32
Palmebladet.... har mottatt 3
08.05 | 19:16
17. mai 2017 har mottatt 4
07.05 | 14:20
Ut på tur nr.3. 2017 har mottatt 4
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE